Justisdepartementet sendte 22. januar 2015 ut forslag om nasjonalt tiggeforbud på høring. Høringsfristen var satt til 15. februar, men hele prosessen ble 5. februar avbrutt av at Senterpartiet, som var garantist for flertallet, plutselig trakk sin støtte.

I kjølvannet av at Senterpartiet trakk sin støtte til et nasjonalt forbud mot tigging har det ikke vært mangel på kritikk fra regjeringspartiene, som mener snuoperasjonen fra Sp er et avtalebrudd. Ulf Leirstein mener partiets oppførsel er skadelig for politikkens omdømme, og Høyre går så langt som å tvitre at hele forslaget var Senterpartiets idé.

Sakens gang

Forslaget som ble sendt ut på høring var en oppfølging av et vedtak i Stortinget 16. juni 2014. Da sørget Senterpartiet først for flertall for lokalt tiggeforbud, og så for flertall for at et forslag om nasjonalt forbud skulle fremmes i god tid til at det kunne være på plass innen sommeren 2015. Justiskomiteens representant for Senterpartiet, Jenny Klinge, mente den gang at «et nasjonalt forbud mot tigging vil avhjelpe den situasjonen som har oppstått de siste årene, og at lokale forbud ikke er tilstrekkelig.» Dette er ikke overraskende siden Senterpartiet sammen med FrP er det partiet som i lengst tid har gått inn for et tiggeforbud. Ved Stortingsvalget i 2009 het det i deres program at:

Laster innhold…

Ved Stortingsvalget i 2013 hadde Høyre blitt med på tanken, mens regjeringens to samarbeidspartier innførte en presisering av at de ikke ønsker forbud. Senterpartiet gikk også i 2013 inn for en mer kategorisk formulering:

Laster innhold…

Det er flere merkelige ting med det som har skjedd i etterkant av at Senterpartiet trakk sin støtte. For det første er det rart at regjeringspartiene går ut i media med feil informasjon. Til NRK sier stortingsrepresentant Peter Christian Frølich (H) at

Dette er nesten som et politisk sirkus, spesielt når det er Senterpartiet som har stelt i stand dette. […] Senterpartiet tvang oss nærmest til å innføre et nasjonalt forbud i stedet for at kommunene skulle få bestemme selv, men så blir Senterpartiet uenige med Senterpartiet. De bryter en avtale.

Til NTB går han så langt som å si at

Vi lever helt fint med at vi ikke går videre med forslaget om et nasjonalt tiggeforbud. At kommunene kan avgjøre dette på egen hånd, har vært det viktigste for oss.

I følge kritikken fra regjeringspartiene var det altså snakk om en avtale mellom regjeringspartiene og Senterpartiet, der regjeringspartiene nærmest motvillig gikk med på et nasjonalt forbud for å få til et lokalt forbud. Dette stemmer ikke med verken partiprogrammene eller stortingshistorikken. Da den rød-grønne regjeringen i 2013 ga kommunene tillatelse til å pålegge meldeplikt og føre register over tiggere fremmet Høyre og FrP forslag om å endre straffeloven slik at «personer som ber tilfeldige personer om penger på offentlig sted eller for samme formål oppsøker dem i deres bolig kan straffes med fengsel inntil to måneder.» I komitéinnstillingen sa partiene den gang at

fenomenet med omfattende, aktiv og pågående tigging er mer et nasjonalt anliggende enn et lokalt. Disse medlemmer mener derfor nasjonale tiltak må iverksettes, framfor lokale.

Den fullstendige lista over forslag om tiggeforbud som har blitt fremmet siden 2009 finnes her, men under er en kort oppsummering av FrP og Høyres forslag da de satt i opposisjon:

At nasjonalt forbud skulle være en hjertesak kun for Senterpartiet er altså ikke riktig.

Senterpartiets løftebrudd

Det er videre merkelig at Per Olaf Lundteigen sier til VG, og Marit Arnstad til Aftenposten, at det nå ikke er aktuelt for partiet å støtte et forbud uansett hvordan det utformes. De har i to stortingsperioder gått inn for nasjonalt forbud, og snuoperasjonen er derfor et løftebrudd, i tillegg til at det er partidemokratisk problematisk at stortingsgruppa så tydelig kan avvise et landsmøtevedtak.

I følge VG er dette fordi «forslaget fra Erna Solbergs regjering fremstod så kynisk og iskaldt at det nærmest var unison motstand blant stortingsrepresentantene». Justisdepartementets definisjon av tigging var imidlertid i 2014, som nå:

situasjoner der noen ber andre om penger som mottakeren skal bruke på seg selv eller sine nærmeste

Å omgå Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, eller å i første rekke ta hensyn til folk på gata var ikke kaldt eller kynisk nok sommeren 2014. I komitéinnstillingen fra den gang het det at

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet er kritisk til de av høringsinstansene som mener et tiggeforbud vil stå i en problematisk stilling til Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og menneskerettighetene

og at

Hensynet til å unngå at folk utsettes for aggressiv eller pågående oppførsel på gaten, må anses å utgjøre en relevant og tilstrekkelig begrunnelse for et slikt forbud

Likevel…

Den korte høringsfristen, satt til 15. februar, ble begrunnet med at høringsinstansene både våren 2013 og våren 2014 ga uttalelser om adgangen til å regulere eller forby tigging. Dette er sant, med unntak av innlemmelsen av medvirkning til tigging, samt forslaget om strafferamme for brudd på et eventuelt forbud, som har blitt utvida fra to måneder til inntil et år siden FrP og Høyre satt i opposisjon og fremmet forslag der. [Marit Arnstad](Marit Arnstad) sier til Dagsnytt atten at det var at medvirkning skulle straffes som var utslagsgivende. Dette har aldri tidligere vært foreslått av regjeringspartiene.

At Senterpartiet nå totalt avviser et hvert nasjonalt forbud vitner imidlertid om at stormen rundt forslaget har gjort at også et moderert forslag er såpass kontroversielt at Senterpartiets stortingsgruppe ikke vil assosieres med det, til tross for at flertallet i partiet har gått inn for det i to stortingsperioder. For å unngå å gå på akkord med både eget landsmøtevedtak og vedtaket av juni 2014, burde Senterpartiet brukt muligheten sin til å forme lovforslaget når det blir behandlet i Stortingets justiskomité. Partiet bryter sitt løfte om å innføre et nasjonalt forbud mot tigging ved å ikke ønske å forhandle med Regjeringen om en alternativ utforming av et slikt lovforslag.